Cu Chi og War Remnants Museum


En dag i Vietnamkrigens tegn …..

Man kan kanskje besøke Vietnam uten å tenke på overgrepene som skjedde her for ikke veldig mange år siden, men det hadde vi ingen planer om, snarere tvert i mot. Hvis vi ønsker å lære av historien burde en tur til Cu Chi – tunnellene og Krigsmuseet være obligatorisk for alle som besøker Saigon.

Det er sterke inntrykk man får når man med egne øyne ser hva som faktisk skjedde her. Og treffer mennesker som er fysisk ødelagte av amerikanernes bombing med biologiske våpen. I 4 generasjon ( nåtid) etter de som ble direkte påvirket av denne bombingen ( «Agent Orange») fødes det hvert år ca 2000 barn med defektheter som skyldes bruk av biologiske våpen for 50 år siden, og vi møtte flere av disse da vi besøkte et senter for disse handikappede menneskene. Sterke inntrykk😳

Etter besøket på dette senteret bar det videre til Cu Chi- tunnellene. Påbegynt i 1948 ( under fransk okkupasjon) og da de var ferdige 20-30 år senere ( under Vietnamkrigen) var de gravd ut totalt 250 km med tunneller. Den gang verdens lengste underjordiske tunnelsystemet. Uten å gå i detaljer må det nevnes at disse tunnellene først og fremst fungerte som gjemmesteder for Vietcong og lokale sympatisører. Her hadde de sykehus m/ operasjonsstuer, kjøkken, oppholdsrom og våpenlager. Helt utrolig å få se hvordan disse tunnellene var konstruert og hvordan de fungerte.

Inngangen til en av tunnellene

Vi (d.v.s. det var bare en av reisefølget på 6 som «turte»😉) fikk være med en vakt og krype gjennom et kort stykke i en av tunnellene. Så vidt en mann klarte å krype, selv om størrelsen på tunnellene er utvidet for at ikke turister skal sitte fast ! Nå er jo som kjent asiater gjennomsnittlig mindre enn vestlige, men det måtte vært litt av en jobb å frakte mat og forsyninger, og ikke minst våpen i disse underjordiske « vegene».

Og, over jorda ? Tusenvis av groteske feller, den ene verre enn den andre. Skjebnene til mange amerikanere og sør- vietnamesere ble beseglet her under krigen. Oppfinnsomheten når det gjaldt grusomheter man planla for å ramme fienden hadde ingen grenser. På begge sider !

En liten dokumentasjon på at vi ikke er de eneste nordmenn som har besøkt Cu Chi 😃

Og etter å ha gått gjennom områdene med tunneller, som den gang var bombet i filler, ikke ett tre sto igjen, alt var som et månelandskap, satte vi oss ned ved bredden av Saigon-elven, og nøt en bedre lunsj og beundret utsikten til det fantastiske landskapet rundt oss. I dag er området bevokst av trær, men ingen under 40 år.

Saigon River

Etter lunsj var det retur til Saigon, og besøk på et ikke mindre deprimerende sted, nemlig Krigsmuseet, eller som det heter på engelsk; War Remnants Museum. Om du foretrekker vietnamesisk ; Bảo tàng chứng tích chiến tranh 😉

Foran diverse amerikanske krigsfly

Museet, som Dagbladet for noen år siden kalte «Verdens jæ*** museum» ble åpnet så tidlig som i 1976, først som et «anti-amerikansk» museet, etter hvert er det blitt mer balansert, men fremdeles med fokus på hva fienden utførte av grusomheter under krigen. Ikke minst følgende etter den fatale «Agent Orange»-sprøytingen fra fly som amerikanerne utførte i 1962. Et plantemiddel som skulle ta livet av all vegetasjon, men som viste seg å inneholde dioksin, som tok livet av folk den gang, og som tar livet av folk i dag, 50 år etter.

Utenfor museet er det oppstilt diverse krigsmateriell, fra jagerfly, bombefly til tanks og granatkastere. Alt er krigsmateriell som man har tatt fra amerikanerne.

Men, det er inne i museet man får dokumentert grusomhetene, og der hadde jeg alt annet å tenke på enn å ta bilder. Ville sannsynligvis ikke publisert de her uansett. For museet er egentlig en dokumentasjon på grusomhetene som ble utført under denne krigen, og bildene man ser pent innrammet på veggene er nok til å føle seg uvel. Alt faenskap vi mennesker kan gjøre mot hverandre !🙄 En liten «kuriositet» er en samling bilder fra ulike protesttog/demonstrasjoner o.l. mot krigen rundt om i verden under Vietnamkrigen. Og, her finner man også bilde av et demonstrasjonstog i Moss, Norway!

Vel, så mye mer er vel egentlig ikke å si. Man føler seg en smule «tom», og kanskje uvel etter en times tur i dette «verdens jæ***** museum». Men, uansett, det var absolutt verdt turen, om ikke for annet så for å få et lite perspektiv på hva som skjedde dengang i min ungdom, og hvor utrolig viktig det er at folk sammen gjør alt de kan for at dette ikke skal skje igjen. Dessverre ser vi vel i dag at dette håpet er fåfengt. Rike menn i dress, hvit skjorte og slips ( eller hvilket som helst annet antrekk) sørger også i dag for at lidelsene for folk rundt om i verden er ubeskrivelige. Ofte sitt eget folk !

OK. Nok lidelse for denne gangen. Dagen i går ble avsluttet med ferskpresset vannmelon- juice på «Torget, vårt etterhvert faste tilholdssted rett ved vår leilighet, med folkeliv og en «million» mopeder 🤪

Dagen i dag er vår siste hele dag i HCMC/Saigon, og vi må gjøre oss klar til forflytting til Vietnams største øy, Phu Quoc, i morra. Der venter et litt «annet» Vietnam med luksushoteller, swimmingpool og strandliv. Og ikke minst verdens beste sjømat i følge kjentfolk 😋😋😋

Kategorier:Travels

2 kommentarer

  1. Godt skrevet Svein. Blir helt uvel av å lese om dette igjen. Så var det altså sannheten det som vi leste om i slutten av vietnamkrigen,om Amerikanernes såkalte kamp mot kommunismen. Jeg blir kvalm. Ser vi oss rundt, er den samme aktøren,aktørene,fortsatt i aksjon verden over.
    Ha en fortsatt fin tur begge to.
    Hilser fra Inger Anne.

    Liker

Legg igjen en kommentar til Magne Stette Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: